ENDEN PÅ EN EPOKE

Den 21. mai 2000 fikk vi telefon om at Florry, en australsk terrier fra Sørfron i Gudbrandsdalen hadde fått valper, og at en av valpene i kullet skulle bli vår. Sara var den minste valpen i flokken, og hun passet derfor perfekt hjemme hos oss. 

Sara levde i sus og dus som alenehund noen år fram til Ole Gunnar kom. Han var i en gruppe hunder der flokklederene døde, og han og en annen han-hund kranglet om å overta plassen som sjefshund. Ole-Gunnar var en utstillingshund, som hadde fått alle titelene han kunne få, og skulle derfor bli omplasert. Vi tok han i mot med åpene armer, og den vettskremte hunden som aller helst ville være alene i buret sitt blei etterhvert en ordentlig kosklumt som alltid ville sitte på fanget.

Etterhvert fant vi ut at Sara burde ha ett valpekull, og som seg hør og bør giftet Sara og Ole-Gunnar seg først. Jeg og Trude holdt en vakker sermoni i hagen. Sara var en fantastisk mor til de tre valpene, Desmon Tutu, Molly og Vesla. Men hu var nok grådig letta når de endelig flyttet ut og hu fikk oss for seg selv igjen.

Da mine besteforeldre ble pensjonister slapp de også å være alene hjemme på dagtid. Ikke alle hunder som har egen dagmamma! 

Sara og Ole-Gunnar ble eldre og det ble mer og mer synelig. Sara fikk en leverbettenelse, og etterhvert fikk hun diabetes. Lille hunden vår fikk insulin, og de gikk over til hundefôr for "hunder som er i lite aktivitet". Etterhvert sviktet synet, og Ole-Gunnar ble en slags førerhund for Sara. Sara har alltid vært den sykeste av de to, så når dyrlegen fant en svulst i magen til Ole-Gunnar i Januar var sjokket stort. Det var ikke noe å gjøre, og Ole-Gunnar ble sendt på de evige jaktmarker, neste 12,5 år gammel. Det var nesten litt godt at det var han som døde første, for han var veldig avhengi av Sara, og vi tror ikke han hadde klart seg aleine. Sara begynte nesten å bli litt lei, for den siste tiden hadde Ole-Gunnar vært veldig klengete, mer enn før. Kanskje han viste han var syk. Det var på en måte lettere å miste oggi-boggien vår fordi vi hadde igjen Sara. Hun trippet jo fortsatt rundt, dog ikke så stødig og kvikk som før.

Dyrlegen gav henne frem til sommeren. Foreløbig var hun så frisk og rask hun kunne være med diabetes og med nesten 13 år på baken. Hun hadde det ikke vondt, og det var det viktigste. Men Sara orket ikke vente til sommeren. I går ble hun brått syk. Og det var ingenting å gjøre. Sara hadde gitt det hun hadde å gi, og er gjennforent med Ole-Gunnar. Ser for meg til hans store glede og hennes irritasjon :)

Nå er det ingen hunder igjen hjemme. Ingen små poter som tasser rundt, og ingen som tigger ved matbordet.

Man kan si hva man vil om at dyr er dyr, men når man har levd med samme dyret i nesten 13 år blir det en del av familien. Sara og Ole-Gunnar satt ved bordet i konfirmasjonen min, de var med på julebildene forran juletreet og de fikk innpakkede snipp på julaften. Savnet etter dem kommer til å være stort, men jeg er takknemlig over å ha hatt disse fantastiske, firbente, pelskledde familiemedlemmene så lenge <3 




Én kommentar

10.05.2013 kl.21:39

Nydelig skrevet Netta :)

Skriv en ny kommentar

hits